En ølbryggerhistorie
Det var en gang en ølbrygger.
Eller vent, det ble litt feil. Det er vel mer riktig å si «en spirende ølbrygger», for det var en tid hvor han ikke var klar over at han skulle bli ølbrygger. Så vi prøver igjen…
Det var en gang en spirende ølbrygger og en vordende ølbryggerfrue som hadde invitert et vennepar til grilling og noe godt i glasset. Utover kvelden steg stemningen betraktelig hos den spirende ølbrygger og den spirende ølbryggerens kommende ølbryggerkompis.
Hvem av dem det var som etterhvert slengte ut forslaget om at de kunne begynne å brygge sitt eget øl, huskes ikke. Men det ledet i alle fall til en lang kveld med navneforslag til øl som skulle brygges og ølallianser som skulle dannes.
Min reaksjon var mer av typen:
Til mitt forsvar er min erfaring at det som fremstår som:
… under en fuktig kveld, er mer:
… dagen derpå. Men der tok jeg altså feil. Eller delvis feil. For det kommende året var preget av:
… og…
…og «It´s gonna be:»
Og jeg bare…
Misforstå meg rett, det handlet ikke om at jeg ikke vil støtte min bedre halvdel i entusiasmen over en nyoppdaget hobby. Meeeeeeen, det som det ble snakket om dette året var stort sett:
… og:
… og:
… og:
Og jeg var bare sånn:
Note to self: careful what you wish for…
Og etterhvert, etter å ha fått på plass logo:
… og etiketter:
… og kjøpt inn:
… og spesialdesignede:
…, så fant de omsider ut at de faktisk skulle brygge øl også. Dagen som skriver seg inn i alle historiebøkene:
Eller vi later som det, i alle fall, for detta bildet er fra et seinere brygg…
Deres først brygg ble gudskjelov-og-takk-og-pris ikke til hjemme hos oss, men hos en tredje kompis som faktisk hadde greie på disse bryggegreiene. Og de neste ukene var det:
… frem til:
Hvor mange ganger jeg hørte trinn-for-trinn-historien om hvordan bryggeprosessen foregår har jeg ikke telling på, for stoltere kar skal man lete lenge etter! Og når´n er stolt, så er´n jo så grom.
Men så begynte:
For da vi kjøpte oss hus sammen, så kom det splitter nye:
… i hus før dette:
Og det var ny:
Og nye:
Og flere:
Og…
Gromguten gjør aldri noe halvveis, mildt sagt… Og snart da så var tida for første-brygg-med-første-bryggeutstyr-for-første-gang-i-nytt-hus kommet – og jeg ble offisielt ei ølbryggerfrue.
Bilder har det med å lyve, for detta ser aaaaldeles altfor idyllisk ut. Egentlig burde jeg nå si:
… og la det være med det, men det blir jo ikke blogg av sånt. Derfor holder jeg meg til et annet dekkende ord for å beskrive min kjære ølbryggers første ølbrygging på egenhånd:
Det var en salig blanding av banning og sværting og overkok og stress, og jeg kunne sikkert fortalt det mer detaljert om jeg ikke hadde fortrengt min heller traumatiske jomfrutur som ølbryggerfrue! Det jeg kan forteller er at da jeg omsider tok mot til meg og entret kjøkkenet, så gikk det som det måtte gå…
Jeg har sagt det før – og jeg understreker det det igjen:
Det er ingen gave; det er en curse. Jeg blir helt serr helt sånn:
… om det er søl på benken eller noe ikke står på rett linje. Og på kjøkkenet den skjebnessvangre dagen var det ikke en dritt som stod på linje og alt var et eneste stort:
… og:
Og jeg tenkte:
Og han bare…
… og jeg bare:
Så at jeg deler detta innlegget her er absolutt ikke for å disse min bedre halvdel for hans first attempt innen ølbrygging.
Nei nei nei.
Så langt derifra.
Detta innlegget her er for å illustrere at gromguten fortjener en føckings:
… for å ha overlevd the aftermath!
[…] fenomenet oppstod allerede under Ølbrygger´ns første brygg på egenhånd, og jeg ble rett og slett traumatisert av […]