Den følelsen…
Det er fredag kveld og klart for frihelg. I glasset har jeg en velfortjent Sheridan´s, snart skal vi le oss gjennom «Nytt på nytt» – og steminga er generelt god i det ølbryggerske hjem.
Men så kommer han inn i stua, med ølglasset i den ene hånda og ølflaska i den andre.
Den romantiske belysninga i stua avbrytes tvert når stålampa rett over huet på meg skrues på full styrke.
Jeg ser opp mot lyset – og blir snøblind.
Mens han…
For å værra ærlig så ser jeg ikke en dritt! Men ved å myse så godt det lar seg gjøre uten å gå i svart, kan jeg såvidt skimte et glass med noe mørk gjennom skinnet av lyskaster´n.
I løpet av få sekunder går en tirade av tanker gjennom huet mitt:
Er det hans eget øl??
… eller gi en:
Eller er det noe han har kjøpt??
Noe som har vist seg å være:
Er det…?
… eller?
Er han?
… eller?
Skal jeg?
… eller overøse han med:
… eller:
Sekundene tikker…
What to do??????
For jeg vil jo vise meg som ei god ølbryggerfrue, vøtt.
Vise at jeg tross alt følger med!
Kan´ke vise meg som helt dust, lizm.
Det er jæææækla viktig å holde tunga rett i munnen, så ikke hele:
… går i vasken!
Men hva jeg skal si…?
#denfølelsen
PS: Jeg fant ut at det var best å værra (nesten) ærlig jeg, ass. Så jeg sa det som det var, at jeg hadde blitt (omtrentlig) snøblind. Og da bare humra han godt, og så forklarte´n hva det var jeg skulle se (som jeg ikke helt husker sånn akkurat nå).
Det er ølbryggerfrua si det, tenker jeg. Freddan var redda!
Lurt å følge meg på insta, der skjer det ørlite mer enn her: