Nå har det jo vært sykestue her en stund på grunn av vår lille firbeinte som ble operert, med noen små komplikasjoner underveis. Men etter at par uker fikk hun da tatt stingene, kvikna til (så mye som en bullterrier kan kvikne til) og var back to her old self.

 

 

Og da syntes vi vel at det ble litt kjedelig her da. Eller kanskje var det universet som syntes at det ble noe rolig i Ølbryggerhjemmet? Samma hva, så skulle jeg bare klatre opp på en stol her om dagen, for å hente ned noe hundesnop til vår yngste. Kjøkkenet vårt er jo ganske prega av ølbryggerutstyr, så andre nødvendigheter må plasseres på de mest finurlige steder – gjerne i høyden. Med mine 152 cm på strømpelesten må det ofte klatres, både på stoler og benker. Og enda må det tøyes et par cm til ved å strekke seg på tærne.

 

 

Men neida, jeg falt ikke fallt ned. Neida, jeg har verken slått meg til hjernerystelse eller brekt noe bein de siste dagene.

 

Jeg har derimot pådratt meg noe så dramatisk som en strekk i leggen!

 

 

Så da ble jeg halt da. Men det gikk jo greit det, sånn helt til jeg dagen etter begynte å tøyse med:

 

 

Det gikk litt hardt for seg, og midt i leken herpa jeg det ytterligere. Det gjorde omtrentlig så vondt:

 

 

Så med ett var jeg var jeg ikke bare halt – men hink.

 

 

Det handler ikke om at det gjør vondt å tråkke på foten, men at det rett og slett er UMULIG å tråkke på´n i det hele tatt! Men herregud-da-mann, det er utrolig hvor godt man kommer seg rundt ved å bruke rævva også egentlig, som for eksempel ned trapper. Og utenom det har jeg jo en stor og sterk Ølbrygger å lene meg på.

 

 

 

Eller jeg hadde i alle fall det, sånn frem til i går natt…

 

For i halv to-tida ble jeg vekket av Ølbrygger´n som klagde over smerter i ryggen. Siden han har en prolaps, så var jo ikke det så veldig overraskende. Jeg trøsta litt, som en trøtt Ølbryggerfrue bør…

 

 

… og tenkte bare: «Sove mer!»

 

 

 

Men på nytt ble jeg vekket av Ølbrygger´n, som sa han hadde vondt i magen.

 

 

Men jeg var jo så:

 

 

Så trøtt at jeg først ikke helt oppfatta at han ikke bare klagde over smerter, men rett og slett jamra seg. Og det er virkelig ikke likt Ølbrygger´n min.

 

 

Så da kvikna jeg endelig litt til, og prøvde å få tak på hva dette dreide seg om.

 

Ryggsmerter… Magesmerter… Kvalme… Fra jamring til:

 

 

… på kort tid.

 

 

 

Det har jeg hatt sjøl, og kan bare skrive under på at DET er vondt det! Det er omtrentlig så vondt:

 

 

Så da spratt jeg opp da, på ett bein, og akte meg ned trappa. Ølbrygger´n var allerede nede, og jeg hinkende etter for å få han ned på badegulvet. Varmt gulv hjelper kanskje litt, tenkte jeg. Men seriøst, hva erre egentlig som hjelper når man har nyresteinanfall da????

 

Not a damn thang!

 

Deretter hinka jeg meg ut i stua for å ringe til 113. Burde jeg avvente eller få sendt han avgårde til legevakta med én gang, lizm…? Spørsmålene jeg fikk fra 113 gjorde meg jo ikke akkurat beroliget.

 

Er han misfarga i huden?

 

 

Er pulsen normal?

 

 

Er han ved bevissthet?

 

«Øh, et øyeblikk, jeg skal bare hinke meg inn på badet igjen for å se».

 

 

Joda, han var bevisst. Det gikk fortsatt i:

 

 

Så da ble jeg satt over til legevakta, som sa jeg skulle komme inn med han med én gang.

 

«Komme inn med han ja». Jaja, det kunne jeg jo gjort, om jeg hadde noe så enkelt som:

 

 

 

«Jeg sender han i taxi», sa jeg, og hinka meg inn på badet igjen for å holde:

 

 

… oppdatert.

 

 

Hink, hink, hink ut i stua igjen for å ringe taxi. «Skulle hatt en taxi herrifra til legevakta», sa jeg.

 

«Hvilken legevakt da», spørte´n i andre enden.

 

 

 

«Atte, det glemte jeg å spørre om… Men det er da sikkert i Fredrikstad det», mente jeg.

 

 

«Det er nærmere til Serp, se», sa´n.

 

 

 

Så hinke-de-hink-hink til badet igjen.

 

«Nå må vi få på deg klær, vennen, for nå er taxi´n på vei!»

 

Og så var det klærne på, ut døra og full fart til legevakta. I Serp. Og vel framme viste det seg seff at han egentlig skulle til:

 

 

Det visste jo forsåvidt ikke jeg enda, for jeg stod igjen på ett bein hjemme – med ei rimelig stressa og redd liten:

 

 

Så vi fikk hinka oss bort til sofaen, opp i armkroken og etter masse kos og kjærlighet gikk skjelvinga hennes over til snorking etterhvert. Og jeg satt der og tenkte:

 

 

Følger ikke gullklumpen min til legevakta engang… Få´kke gjort noen ting, lizm.

 

Jeg er dust!

 

UBRUKELIG!

 

 

Før det gikk over til:

 

 

Her må noe gjørras!

 

 

Beep, beep!

 

 

Da har´n det ikke vondt lenger.

Godt å høre det altså!

Og det ordna seg jo!

Så da erre ikke noe stress med det førerkortet egentlig…

Går jo alltids et tog! Eller en taxi.

Og flytte… Pakke…

Pakke hele huset…

 

 

Det orker jeg ikke, as… Gjort det så mange ganger før. Altfor mange ganger!

 

Og det er jo så fint her i huset. Så, ZzZzå fint….

 

 

---

Noen timer seinere så er Ølbrygger´n i post-morfin-modus, jeg er fortsatt hinkende og bikkja er furt fordi tempoet her er av det mer roligere slaget. Men hun får høre det av meg, at:

 

 

For heller easy enn:

 

 

Og med et godt samarbeid kommer både strekte legger og nyresteiner seg dit dem skal.

 

Jeg har sagt det før – og jeg sier det igjen:

 

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram