Sommeren det var så bratt og varmt og....

En sommer skaper minner. Som den sommeren hvor jeg hadde hjemlengsel på sommermusikkskole, eller den sommeren hvor jeg dro alene på besøk til tante, onkel og kusiner på vestlandet. Sommeren hvor bestefar skulle lære meg at veps ikke er farlig, og han endte opp med en diger pekefinger innpakket i gasbind. Eller sommeren hvor barnepiken og jeg jaget hannkatter med vannslangen.

Somrene som varte evig, og som luktet bestemors vafler, rabarbra med sukker på og rips med eggedosis. Skrubbsår på kneet, og bekken som bruste uansett hvor varmt det var. Hoggormene vi fikk beskjed om å passe oss for, men som vi aldri så. Ferier i Kristiansand Dyrepark. Campingvogn. Sommeren jeg møtte en danske midtveis oppå Besseggen, som forsikret den norske «fjellgeita» med høydeskrekk om at dette kom til å gå bra.

Den kjølige sommeren i Gudbrandsdalen, den bløte sommeren i Bergen. Gnagsår-sommeren i Berlin. Den nyforelskede sommeren i Edinburgh, hvor Ølbrygger´n kjøpte seg kilt og holdt show opp trappene til hotellet.

Årets sommer vil huskes som den sommeren det var så varmt.

Sommeren det var så varmt at jeg ikke lenger husket hvordan det var å ligge i min egen seng, fordi vi måtte sove på sofaen i stua forran A/Cen. Sommeren hvor gressklipperen stod nærmest urørt, fordi gresset ikke vokste. Sommeren hvor skogbranner herjet og det ble vannkriser, hvor det var bålforbud, grillforbud og vanningsforbud. Sommeren hvor gradestokken ikke bare kravlet over 33 grader, men holdt seg stabil på 30+. Sommeren hvor man svettet og dusjet – og svettet mens man dusjet. Sommeren hvor is, isbiter og drømmen om å sette seg på en diger isblokk, var eneste måten å overleve sommeren på.

Dette var sommeren hvor lyden av driller og sag kvitret om kapp med fugleredet under taket vårt. Det var sommeren hvor snekkerne stod i 30+ grader i solveggen og byttet kledning på huset vårt. Sommeren hvor tusenlappene fløy ut av kontoen, og du tenkte at det var verdt hver ei krone. Sommeren hvor planlagte prosjekter endelig ble realisert!

Det var sommeren hvor vi kunne la hundeseler og flexibånd bli hengende på knaggen, og slippe «barna» våre rett ut i hagen. Sommeren hvor bror og jeg stod skviset inni en hekk med vepsebol, mens vi skrudde stikk på det nye gjerdet – og far brukte så lange skruer at han skrudde igjen grinda han hadde laget. Sommeren hvor tuneflua overgikk all forventning, og eimen av insektsspray lå tjukkere i lufta enn sagflis og støv. Det var sommeren hvor Ølbrygger´n gikk i skytteltrafikk mellom ølkjelleren og gjerde-arbeiderne i hagen. Sommeren hvor vi hadde det så koselig med arbeidet at bror sa: «Det eneste negative med dette gjerdet, er at det gikk så raskt å sette det opp!»

Det var sommeren hvor jeg etterhvert kunne glise fornøyd over bilene som bråstoppet i innkjørselen vår, og rygget ut igjen for å snu. Kontra våren hvor jeg fikk senebetennelse av å hytte med neven til x antall biler som hver dag fant det for godt å spinne opp grusen og plenen vår. Fordi de «bare måtte» snu her. Fordi de «bare måtte» gjøre det i slik en fart at de holdt på å meie ned både meg og bikkja. Og da «bare måtte» jeg kontakte Reklame-huset og få satt opp et skilt her. Som noen fortsatt «bare måtte» ignorere, men som de fleste hadde anstendighet til å respektere.

Det var sommeren hvor:

… ble voksen. Kun tre år i menneskeår, men all verdens forskjell i fornuft og klokskap. Sommeren hvor hun «landet» som ved et knips med fingrene, og sindigheten overlappet villskapen. Den magiske sommeren hvor jeg gledelig måtte innrømme at jeg tok grundig feil med mine:

Sommeren hvor hun endelig så på meg med kloke og oppmerksomme øyne, og jeg elsket henne – om mulig – enda høyere.

Det var også sommeren hvor Viaplay sendte varsel om at Criminal Minds ville være tilgjengelig i kun 3 uker til – og vi hadde 54 episoder igjen å se. Det var sommeren hvor mye og mangt ble satt på vent fordi Garcia, JJ, Hotchner, Derek og Rossi krevde vår fulle oppmerksomhet i 36 (!) timer. Sommeren hvor vi så det ene bestialske mordet etter det andre, og svettet både av varmen, spenningen på skjermen og tidspresset. En sommer hvor vi i kom i mål kun 18 – atten – minutter før gjengen man hadde blitt så glad i forsvant fra spillelista.

Det var sommeren hvor jeg satt med kurs etter kurs i SEO, WP, HTML, CSS, FB, IGTV og halve boksen med bokstavkjeks – for å få papirer på det jeg kan, og for å lære enda mer. Sommeren hvor jeg hadde bestemt meg for å jobbe mindre, og endte opp med å jobbe enda mer. Uker hvor jeg satt i WordPress timesvis hver dag, uten å skrive et eneste blogginnlegg. Sommeren hvor tiden ikke strakk til, den første sommeren i ølbryggerfruens minne hvor jeg – tross rekordvarmen – ikke drømte meg bort til høsten. Det var første sommeren hvor jeg ønsket at den kunne var enda litt lenger, fordi jeg ville lære enda litt mer og gjøre enda litt til.

Det var altså sommeren hvor kunnskap stod i fokus, og kanskje også mangelen på den. For det var sommeren hvor Ølbrygger´n ble hakket overivrig mens vi så på Huskestue på TV2 , og mente at det flyvende dyret som dreper flest mennesker i året er… pelikanen.

Sommeren 2018 var sommeren det var så bratt. Sommeren hvor jeg stod i stige for å vaske og male hus, og hvor jeg innså at å overkomme høydeskrekk er hakket verre enn fjorårets vellykkede forsøk på å overkomme edderkoppfobi. Sommeren hvor beina skalv og naboene kunne høre den selvkomponerte sangen «Det går så bra, du er veldig flink» på repeat. Sommeren hvor denne sangen ble avbrutt av svigermor som tittet opp på meg i stigen og sa: «Jeg hadde en kollega som falt ned fra en stige en gang.»

Sommeren hvor jeg – når jeg lukket øynene om kvelden – fortsatt stod i en stige, skled sidelengs – og falt. Eller skled baklengs og falt. Eller bare falt.

Og falt.

Helt til jeg var så trøtt at jeg bare sovnet i fallet.

På sofaen. Mens ispapiret på bordet blaffret i vinden fra gulvvifta og varmepumpa gikk på full pupp for å kjøle ned stua. Stua som ble både kontor, soverom og spisested denne sommeren. Fordi det var så varmt. Og bratt. Og bråkete. Og lærerikt. Og produktiv. Og fantastisk.

Og enda er ikke sommeren over. Det er først nå vi har tatt ferie, en slags ufrivillig Syden-ferie fordi Syden-været skal fortsette langt inn i august. Så da må vi holde oss innendørs i ferien, forran ACen, med is i hånda og fugler på taket.

Men den dagen det begynner å regne derimot, da skal jeg gå ut i den inngjerdede hagen, sette meg på den nye solsenga og nyte utsikten av et nymalt hus og nytt terrassetak.

Og mens jeg sitter der så vil jeg kanskje le litt når jeg tenker på at dette var sommeren hvor jeg hver dag klokka 07:00 låste opp kjellerdøra for snekkeren, og de neste timene lurte på hvorfor han bare satt der. Ute i bilen. Det blir jo ikke ny vegg eller terrassetak av slikt.

Men der satt han altså veldig mye denne sommeren. Ute i bilen. Og ventet – på at jeg skulle komme og låse opp kjellerdøra…