Ølbryggerfrue | Historien om ei frue og tre vitrineskap

Vi har altså bestemt oss for å flytte ølproduksjonen ned i kjeller´n vår til høsten.

Og jeg fungerer sånn at når jeg først har bestemt meg for noe, så skal det helst skje i går. Jeg er like god på å takle venting som jeg er på å takle rot – altså helt elendig! Jeg er ikke skapt for det, rett og slett.

Og som den uålmodige typen jeg er, så har jeg sett meg nødt til å finne andre prosjekter å fokusere på for å fylle ventetida.

Altså, det skal ikke stå på det at jeg ikke har prosjekter som krever min oppmerksomhet: jeg har en svær terrasse + trapp + gelender som skulle vært malt og beisa. Men trur´u værgudene er med på den du da???

Det å ikke få gjort noe jeg har bestemt meg for, det takler jeg egentlig innmari bra. Omtrentlig sånn:

Jadda, jadda, jadda, jeg skulle gjort dette å våres. Men la oss nå skru tida tilbake til mai/juni:

Nei, dem vakke det, tenk! Så nå må jeg bare stå litt på standby, og ta det som det kommer. Og sjekke værmeldinga 10 ganger om dagen – for den forandrer seg 20 ganger om dagen. Eller kanskje 30. Værvarslinga er jo fadern meg ikke mer pålitelig enn Trump!

Innendørs, derimot, er det oppholds og strålende sol. Sånn stort sett, i alle fall. Og nå har jeg altså gitt meg i kast med forberedelser til flytting nedi kjeller´n. Finurlig nok så har jo til og med Ølbrygger´n vært ivrig, og fått kvitta seg med en god del overflødig gods. Som tomflasker, tomme flasker, fulle flasker og enda mer flasker. Ja, pluss litt flasker da. Og papp. Og noen flasker til. Og det er jo flotters, det! Men:

Men jeg skal ikke være vrang nå, så la oss heller fokusere på det positive. Og det mest positive er at i kjeller´n

… så ble det plutselig veldig god plass. Og da kunne jo frua flytte overflødig stæsj fra overetasjene ned dit. Mindre rot er lik happy ølbryggerfrue!

Men midt oppi denne ryddemanien min da, så fikk vi noen møbler fra mine foreldre. Det var bl.a. et vitrineskap som har stått i barndomshjemmet mitt i alle år, og et skatthold etter mine besteforeldre.

Dette, vennen min, er et skatthold.

Vitrineskapet, skattholdet og et par andre ting ble jo nesten et flyttelass. Og det flyttelasset, det ble fraktet i en bobil.

Min kjære far og bror spilte tetris med å få det inn i bobilen, mens herlige Morsan bidro med positive vibes under tetrisen og kjørte lasset fra Dal til Fredrikstad.

(Dette er Morsan (uten hoggtenner, vel å merke), mamma´n til Ølbrygger´n)

Med ett hadde vi altså 3 vitrineskap i hus. Det vil si, vi har egentlig fire, men det fjerde var det i det minste ingen tvil om hvor skulle stå – nemlig der det alltid har stått.

De tre andre, derimot, var jeg mer usikker på. For dette:

… har stått i gangen, og vært brukt til å oppbevare gode minner i overdelen og rot og ræl i underdelen. Mens det hvite:

… har stått på kjøkkenet, og rommet mat og kjøkkenmaskiner. Mens det tredje:

… det måtte altså få plass et sted det også. Og den plassen hadde vi jo ikke. Og så var det om og gjøre å finne ut hvilket skap som var mest praktisk hvor, og det viste seg å være en ganske komplisert oppgave.

For jeg skjønte såpass som at det ene skapet bør stå nede i ølbryggerparadiset etterhvert. Og jeg fikk for meg at det burde være det mørke skapet, fordi det passer best til ølboks- og ølflaskesamlinga hans.

Du vet, alle de überspesielle ølene han har smakt, som gjør at han må spare på minnet med tomgods.

Så da tømte jeg det mørke skapet da, og lesset alt innholdet utover spisestuebordet og fryseren.

Og så skubbet vi det midlertidig ut til en krok i stua.

Midlertidig til tross…

Deretter måtte jeg finne ut om det hvite skapet skulle stå på kjøkkenet eller om det måtte vike for det beige. Og jeg bestemte meg i grunnen for at det hvite skulle flyttes ut i gangen, og det beige skulle få plass på kjøkkenet. Så da lesset jeg alle tingene ut av det hvite skapet over på kjøkkenbordet og kjøkkenbenken.

Men det var på dette tidspunktet i prosessen at Ølbrygger´n sier:

Og jeg bare…:

Både stua, kjøkkenet og gangen var jo et eneste stort kaos og rot! Og det var et kaos og et rot som jeg ikke hadde nubbesjangs til å rydde opp i sjøl! Til og meg jeg skjønte at frua, som rager kun 152 cm over bakken, ikke burde prøve å flytte vitrineskap på to meter aleine. Spesielt ikke siden kjøkkendøra ikke er to meter høy…

Så han bare spratt i dusjen, mens jeg vandra hvileløst frem og tilbake fra det ene roterommet til det andre, og kjente at puls og blodtrykk var hakket over faretruende høyt.

Greit…?

Jeg hadde 8 timer forran meg i et eneste stort kaos – uten å kunne gjøre noe med det! Og han spør om det går greit?????

Så da ombestemte jeg meg der og da, for å finne en løsning på kaosrotet. Det beige skapet fikk bare stå i gangen istedet, for ett eller anna sted måtte jeg plassere rotet!!!

MEN: skapet så jo helt dust ut i gangen! For det første var det en stikkontakt i veien, slik at det (uten at jeg overdriver) ble ståendes en halvmeter ut på gulvet! Mye lavere enn skapet som stod der før var det også, og da ble plutselig trappa vår skummel igjen – for den er helt åpen og uten rekkverk. Det mørke skapet som stod der tidligere var så høyt at det hadde fungerte som en vegg i trappa, men uten denne «veggen» ble jeg nå ble helt stressa! Jeg så for meg at både bikkja og tantebarn ramla utfor kanten og brakk hvert et bein i kroppen!

Og i tillegg var jeg nå med ett aleine, for ølbrygger´n hadde dratt på jobb. Så jeg surra og stressa og gikk rundt meg sjøl her – og tenkte at nå er det hakket før hjerteinfarket tar meg!

Så jeg skjønte at jeg måtte bare ignorere alt annet enn å få rotet inn i skapet igjen. Samma hvilket skap egentlig, bare jeg slapp å se det! Og dermed satte jeg alle tingene fra kjøkkenbordet og kjøkkenbenken inn i det hvite skapet på kjøkkenet igjen. Og så gikk jeg videre for å fylle stæsjet fra fryseren og spisestuebordet inn i det beige skapet i gangen. Og det var først da jeg oppdaga at det beige skapet lukta veldig… skap. Og jeg hadde knapt rukket å kjenne lukta av skap før jeg hadde dytta skapet inn på kjøkkenet, vært i kjeller´n

… og henta maling, kost og rull og tatt på meg malingsklærne. Og der stod jeg da, og malte skap – midt oppi alt kaoset her.

Utsida av skapet var, som sagt beige. I «sin ungdom» var det derimot grønt, før det ble rødt – og så beige. Og mens jeg stod der og malte innsida hvit, så fikk jeg det for meg at hele skapet burde bli hvitt. Og da oppdaga jeg jo også at overdelen fortsatt var rød innvendig, men det var først etter at jeg var tom for maling. Og det var søndag. Og det gikk opp for meg at jeg praktisk sett ikke kunne få kjøpt mer maling før på T-I-R-S-D-A-G!!!

For ikke å få et nytt spasmeanfall over at jeg ikke kom meg noe videre i malinga, fant jeg ut at jeg skulle skru av skapdørene på overdelen for å forberede malinga til uka. Og da jeg fikk dem av, så slo det meg at hvorfor ikke bare la dem være av? Da ble jo skapet bare bedre! Så det var frem med sparkelet for å dekke over alle hullene. Og mens jeg holdt på med det, så bare:

Likevel, lizm. Så… da var det jo uhyre viktig å få satt i gang prosessen med å flytte det rimelig kjapt! Sånn med én gang, helst. For å vente til dagen derpå, altså det ville være helt:

Så da begynte jeg altså å tømme det hvite skapet på kjøkkenet – igjen, og fyllte opp både kjøkkenbordet og kjøkkenbenken – igjen. Og det var jo med ett hakket mer komplisert enn tidligere på dagen, siden det stod et beige/hvit/rødt skap midt på gulvet der også – nymalt.

Innen ølbrygger´n var hjemme igjen og kunne hjelpe meg med å flytte det hvite skapet, så var kaoset her komplett! Vel, sånn bortsett fra i 2.etasjen da, for der hadde jeg rydda og ommøblert for å få plass til skattholdet. Og så hadde jeg pakka ut ørten plastkasser med stæsj som har stått der oppe siden vi flytta inn – fordi jeg ikke har hatt noe skap å ha det i. For de tingene var nemlig opprinnelig i det hvite skapet på kjøkkenet. Ølbrygger´n kjøpte det til meg da vi bodde i hans gamle hus, slik at jeg skulle ha et sted å oppbevare alle negledesign/fotpleie/spa-utstyret mitt. En karriere som forøvrig er lagt godt på hylla. Eller i skapet. Eller i plastkasser, da.

Men nå er de tingene tilbake i det hvite skapet. Som står i gangen. Og det beige er nå blitt hvitt, og står på kjøkkenet. Alle tingene på kjøkkenbordet og kjøkkenbenken er plassert litt histen og pisten, som en midlertidig løsning til jeg får tatt over spiskammerset vårt igjen.

Og alle tingene fra spisestuebordet og fryser´n, det er på plass i det hvite skapet. Altså, det fra gamlehuset som har stått på kjøkkent frem til nå.

Og det mørke, det står fortsatt i en krok i stua.

Der må det stå til Ølbrygger´n flytter ned. Og ja, det gjør meg stressa!

Det gjør meg stressa at skapet bare står der, og det gjør meg stressa at det er rot i de andre skapene!

Så hvem vet, kanskje jeg rekker å ombestemme meg igjen før den tid. You never know…

Men det skal sies, at det å få en malekost i hånda igjen, det var overraskende digg faktisk. For snart tre år siden så trodde jeg ikke at jeg noen sinne skulle klare å få meg til å ta i en malekost igjen, for da var jeg lei da! Det var på den tida som det hvite skapet stod på gjesterommet i Ølbrygger´ns gamle hus – et hus som vi skulle selge, og som derfor trengte et malingsstrøk. Hvert et rom, hver en vegg, hver en list, hver en dør, hver en trapp…

Det gikk med en del malingsspann, enda flere koster, et par kilometer med sandpapir og maskeringstape, en god del svartbanning, noen liter svette – og helt ærlig: også noen desiliter med tårer. For jeg VAR så lei!

Men Ølbrygger´n derimot, han var i godt humør da. Spesielt da han skulle pusse av et heldekkende klistermerke på døra til ene soverommet…

Men nå har jeg fått skikkelig blod på tann, så nå skal plutselig ALT males her! Dører og karmer, hjørneskapet i gangen, den nye ølkjeller´n…. Og så var det jo den terrassen ute da, om været skulle holde. Noe det ikke gjør.