To kranglefanter

Sommeren går altfor fort, alt går jo bare fortere jo eldre man blir. Jeg har ikke fått gjort halvparten av det jeg planla å gjøre i ferien, og har lagt nye planer som mest sannsynlig bare blir med tanken. Ikke engang trefatene oppå kjøkkenskapene mine har jeg rukket å tørke støv av, de som fortsatt lukter sagmugg og bestefar.

 

 

Barndommens somre, derimot, de varte en halv evighet. De varte så lenge at man pakket bort barnehage- eller skolesekken på feriens første dag. Mest sannsynlig husket man å ta ut den siste matpakka først, så man slapp en ubehagelig overraskelse ved høstens skolestart.

 

Men høsten var langt unna mens det fortsatt var sommer, og man levde i en vakker liten boble. Telefonen hang på veggen, og på knærne hadde man skrubbsår. Man lekte ute hele dagen, og om man kjedet seg så fant man bare på noe.

 

 

Om jeg dro tilbake til barndommens somre, så ville jeg våkne av klingende bjeller eller brekende sauer. Jeg ville våkne av fuglekvitter og en susende bekk i det fjerne. Jeg ville våkne og bare vite at det var sol og fint vær. For det var jo sommer.

 

Så ville jeg kanskje høre lyden av en moped som kom putrende bortover grusveien. Jeg ville løpe ut så fort jeg bare kunne, slik at jeg nådde grinda før bestefar på mopeden. Jeg ville åpne den, og få et humrende smil som takk. For bestefar gjorde det. Han humret når han smilte. Og så ville min humrende bestefar kjøre på mopeden innover singelen, under bjørketrærne med all fuglematen han hadde hengt opp. Jeg ville se han ta en venstresving ut på plenen og bort til låven, og det var det bare bestefar som fikk lov til. For plenen skulle man ikke kjøre på. Den skulle være kortklipp og grønn og bare fin. For det hadde bestefar bestemt.

 

 

Jeg ville lukke grinda og løpe bort til låven, men bare bort til døra. Å gå inn på låven var ikke lov for små barn. Og det som ikke var lov den gangen, det gjorde man heller ikke. Inne på låven ville det henge ljåer fra taken, og det ville lukte eksos fra mopeden. Og så ville det bo en nisse der. Det ville jeg vite fordi jeg én gang i året fikk jeg lov å bli med innenfor døra, for å sette ut grøtfatet på julekvelden.

 

Men vinteren og jula ville være langt, langt unna, for nå var det sommer.

 

 

De som åpnet grinda for bestefar ville få belønning. Han ville dra opp handleposer fra de to veskene på mopeden, og så ville vi gå inn på kjøkkenet til bestemor. Frokosten ville kanskje være tynne, tynne skiver av fersk kneip. Midt på skiva ville det ligge en kladd med ekte smør, kamuflert med kalverullade fra ferskdisken på Handelsforeningen. Eller så ville det være nybakt «kveitkaku» (julebrød), som bestefar og jeg ville spise med smør på. Eller ananas-Hapå. Den Hapå´en finnes ikke lenger nå.

 

Bestemor ville kanskje vispe sammen en vaffelrøre, slik at den fikk svelle frem til «duggul» (lunsj). Det var alltid så artig når hun vispet, for bestemor vispet så overarmene disset. Men før duggul ville bestefar ta slåtten og bestemor klippe kantene. Hun ville krabbe rundt på alle fire med den lille saksa si, og noen ganger ville hun bli litt for ivrig. Så ivrig ville hun bli at hun krabbet utfor skråningen på baksiden av huset. Hun ville trille som en ball nedover skråningen, med lillebror og meg som flirende vitner. Så ville hun få grønske på den rosa arbeidsbuksa si, men hun ville vite råd. I barndommens somre kunne man fjerne flekker av klærne helt uten Vanish – man trengte bare en bestemor.

 

Jeg ville rake sammen gresset og legge det oppi bestefars selvkonstruerte trillebår. Og deretter ville jeg sitte oppi når bestefar trillet nedover til komposten. Det var liksom en uskreven regel det, at jeg fulgte med på lasset.

 

 

Imens ville bestemor steke verdens beste vaffler. De hjertene som var så deilig sprøe og så små, de som ble stekt i et vaffeljern man ikke får tak i nå. Så ville hun strø sukker på vafflene, og riste av det overflødige tilbake i den brune sukkerkoppen. I glasset ville det være Gøy-saft, med et smaksløst blandingsforhold som kun ga farge på vannet.

 

Det skulle ikke sløses i barndommens somre. Brødposene ble skylt og hengt til tørk i kanten på kjøkkenskapet, og i nederste skuffen på kjøkkenbenken lå det rynkete og brukt gavepapir fra flere år tilbake. Øverst i matskapet stod en skoeske med kvitteringer. Ved slutten av året summerte man disse og leverte de inn, og slik fikk man utbetalt medlemsbonusen fra Samvirkelaget.

 

 

På lørdager ville hele bygda være på butikken for å samle kvitteringer, og man ville være tidlig ute siden butikken stengte klokka ett. På Samvirkelagskafféen ville vi drikke kaffe med Beste, vår andre bestefar. Han ville gi meg og lillebror en 10´er hver, og med en 10´er kunne man kjøpe halve verden i barndommens somre – i alle fall 20 Bugg. Det var lov å røyke over alt, også på kafféen, og Beste ville patte fornøyd på pipa si. Da passet det bra at han hadde ni og en halv fingre, for den ene halve var praktisk å bruke til å dytte tobakken nedi pipa.

 

Beste bodde i et lite hus i skogen, på andre siden av broa og den grønne elva. Det lille huset som luktet pipetobakk, og spiskammerset med hele Samvirkelagets sortiment av kjeks og kaker. Senere i uka ville han komme kjørende i Renaulten sin bortover grusveien hos oss, og vi ville vite hva det betydde: en Twistpose på deling til søster og lillebror.

 

 

Barndommens somre var fyllt med bær og grønnsaker. Små gulerøtter og sukkererter, rips og rabarbra. Alt dette fantes i hagen til bestemor og bestefar. Bestemor vispet eggedosis til bærene, jeg studerte og smilte. De dissende overarmene var til stor fascinasjon!

 

 

Barndommens somre luktet solkrem og rømmevaffler. Det luktet sol og det luktet sagmugg. Det luktet fersk tre og støv fra bestefars verksted i kjelleren. Om jeg kunne dra tilbake dit, ville jeg snike meg rundt hushjørnet og bort til det lille kjellervinduet, og så ville jeg se bestefar stå der i støvskyen fra dreiemaskinen. Han ville merke skyggen av meg fra vinduet, og så ville jeg se han humre, de brune øynene som lyste opp når han nikket mot døra. Jeg ville løpe med raske skritt bort til kjellertrappa og vente på toppen til bestefar åpnet døra for meg. For man gjorde det den gangen. Man tok seg tid og bare ventet.

 

Inne i verkstedet ville jeg gå rundt og se på verktøyet som hang organisert etter størrelse på veggen. På hyller ville det stå små og store flasker med trelim, og under hyllene ville det være limt fast barnematglass med skruer og spikre. Jeg ville kikke bort på bestefar, som tryllet frem en kopp og eller et fat på dreiemaskinen. Så ville han holde den opp mot lyset når den var ferdig, og stryke fingrene forsiktig over treet for å fjerne støvet. «Er den ikke fin?», ville han spørre. Og jeg ville nikke. Og når jula kom ville den ligge innpakket under treet til meg, med rynkete gavepapir fra skuffen på kjøkkenet og støvete fingeravtrykk på tapen.

 

 

I verkstedet ville vi bli avbrutt av dunking fra overetasjen. Jeg ser henne for meg der hun stod, min bestemor, med en spaserstokk i hånda som hun dunket i badegulvet. Middagstid, betydde det. Eller non, som bestefar pleide å si. Han ville rope et rungende «JA!» gjennom taket, og med det ville diskusjonen være i gang. Han ville være irritert fordi han ble forstyrret i arbeidet, mens bestemor ville være irritert fordi han kom til bords med dreiestøv på klærne. De to kranglet verre enn meg og lillebror, men det er bare sånn det ville være om jeg dro tilbake til barndommens somre. Verken somrene eller menneskene – den gang og nå – er bare idyll og glede.

 

Om kvelden ville jeg titte ut av vinduet fra rommet jeg delte med lillebror, og se bestefars bakhode i vinduet vegg-i-vegg. Der ville han sitte og se på nyhetene på TVen, og stikke hånda borti fatet på bordet for å ta seg en Fox eller Daim. Akkurat det ville være like sikkert som at det var NRK han så på, den eneste kanalen man fikk inn den gangen.

 

 

Bestemor og bestefar ville jobbet i hagen og huset hele uka, men på søndager ville de ta det helt med ro. Da ville de pyntet seg og spist ihælstekte koteletter; bestemor i skjørt og bestefar i skjorte og golfjakke. Men på varme sommerdager ville bestemor gå i opprullet shorts, mens bestefar knyttet hjørnene på et lommetørkle for å dekke den glatte skallen. Og så ville de bare sitte der, og gjøre absolutt ingenting. Hele dagen. Bare sitte der helt i ro.

 

Fluene ville surre på den brunbeisete veggen, og jeg ville sitte og studere hendene deres. Bestemors tvinnende tomler, og bestefars arbeidshender. Kanskje ville det komme en summende veps flyvende. Den ville sette seg på hånda til bestefar, og jeg ville bli litt redd. Men bestefar ville humre mildt og fortelle at om man bare sitter stille så stikker ikke vepsen. Og så ville vepsen stikke likevel. Fingeren ville svelle opp, og bestemor ville måtte knyte gasbind rundt fingeren hans. Og jeg ville tenke at det bare var uflaks.

 

For bestefar visste jo alt. «Pass dere for nøkken», ville han si. Vi ville aldri se den med egne øyne, men vi ville heller aldri tvile på at det var sant. En gang ble det nemlig borte ei ku i branndammen på myra, og hvem andre enn nøkken skulle ha tatt den…? Bestefar så huldra rett som det var, og småfolket hadde til og med jeg sett. Jeg så dem i steinene og trærne i skogen, og hårtustene deres på bakken etter at de hadde bøyd seg ned.

 

 

I barndommens somre ville man vite navnet på hver en stein i hele skogen. Storsteinen, sofasteinen, Merraberget… «Nå skal vi se, sa den blinde merra». Bestefar ville si det når noe var ødelagt. Og så ville han reparere det, med mer eller mindre bra resultat. Alt ville – og kunne – repareres, til og med den rosa pennen min som ble ødelagt rett før skolestart. Det nærmet seg august, og jeg hadde blitt fjorten det året. Sommeren etter ville det mangle en bestefar, men det visste jeg jo ikke da.

 

Om få dager drar jeg tilbake til stedet hvor sommeren smakte rabarbra og Twist, hvor plenen alltid var nyslått og grønn, og fuglene kvitret i takt med en humrende bestefar. Med meg på reisen vil det være en lillebror som har blitt stor, og en fireåring med samme smil som faren hans hadde da vi var små.  Nevøen min vil dessverre aldri vil få smake sin oldemors små, sprøe vaffler. Han vil aldri vil få se henne trille nedover skråningen bak huset, eller se overarmene hennes disse når hun visper eggedosis. Men han vil huske de tvinnende tomlene hennes på sykehjemmet, og kanskje bildet av en oldefar på nattbordet hennes.

 

 

Om jeg lukker øynene så kan jeg dem enda, der de sitter i solveggen bak huset. Jeg skulle ønske jeg hadde arvet deres utrettelige arbeidslyst, men også deres evne til å bare sitte stille og gjøre absolutt ingenting. Innimellom skulle jeg ønske at telefonen fortsatt hang på veggen, og at dagen startet med breking og bjeller –  og en moped ute på grusveien. Jeg skulle så ønske at jeg kunne tatt med meg nevøen min tilbake til den gang sommeren varte en halv evighet, slik at han kunne få sitte på trillebåra i en boble av kjærlighet.

 

Kanskje er det sånn de sitter nå også, i solveggen på et sted vi ikke kan se dem. Et sted vi ikke lenger kan nå dem.

 

For nå, etter 50 års ekteskap og 23 år ifra hverandre, er våre kjære kranglefanter igjen sammen.

 

 

Takk for alt du var for oss, bestemor. Hvil i fred.

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram