Jeg æ´kke sint, bare veldig, veldig skuffet…

Nå er det sommer, dere, og med det forlenges listen over alt som skulle vært gjort – samt alt man helst skulle ha gjort allerede i fjor…

 

 

Det skal klippes og vaskes, males og byttes, bygges og gud bedre meg vel. Men i år har jeg faktisk trua på at jeg kan gå høsten og vinteren i møte og være godt fornøyd med sommerens innsats.

 

I år, som i fjor, så kunne jeg egentlig tenkt meg en tur til Oslo på Pride-paraden.

 

 

Om jeg kommer så langt, er en annen sak.

 

 

… mente blant annet  ordføreren i Hobøl Kommune i fjor.

 

 

Vi har kommet langt i Norge på rettigheter for lesbiske og homofile, men å tro at LGBTQ er likestilte i samfunnet er ikke bare naivt. Det vitner dertil om manglende kunnskap om samfunnet vi lever i. Vi har en vei igjen å gå, og la meg minne om at de rettighetene vi allerede har kom på plass nært opp til dagens dato.

 

Homofili ble avkriminalisert i Norge så seint som i 1972. Fram til da hadde straffelovens paragraf 213 slått fast følgende:

«Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.

Med samme straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil.

Paatale finder alene Sted, naar det paakræves av almene Hensyn.»

 

Kampen for å komme dit vi er nå har vært lang og kostet mye for veldige mange modige forkjempere! Det skal vi ikke glemme!

 

 

Vi må heller ikke glemme at andre land kjemper den kampen fortsatt. Mennesker i deler av verden undertrykkes, fengsles, tortureres og henrettes fordi de elsker en av samme kjønn. Fordi de ikke identifiserer seg som det kjønnet de ble født som. Fordi de ikke passer inn i de sosialt konstruerte kjønnsrollene. Fordi de har et annet tenningsmønster enn «folk flest». Fordi de er litt «annerledes». Fordi de kler seg litt annerledes. Fordi de er den de er.

 

Pride er en feiring av mangfoldet, en påminnelse om friheten til å være den du er og elske den du vil. Det burde vel være en åpenbar menneskerettighet, eller hur? Men det er det altså ikke. Ikke engang i vårt opplyste, vestlige samfunn er det åpenbart.

 

 

Som bifil føler jeg at jeg har både erfaring og grunnlag for å uttale meg om dette.

Jeg har blitt banket opp for legningen min. Fact.

Jeg har blitt spyttet på for legningen min. Fact.

Jeg har blitt trakassert for legningen min. Fact.

Jeg har blitt utstøtt for legningen min. Fact.

Jeg har i noen sammenhenger vært redd for å stå frem med legningen min. Fact.

Jeg har fått kjenne på – og kjenner fortsatt på – det å være annerledes. Fact.

Ikke bare som bifil, men også som SMer. Som introvert. Som en som kler seg litt annerledes. Som en som skiller seg ut.

Som en som ikke passer helt inn i et A4-mønster.

 

 

Men likevel har jeg følt meg heldig som vant gullbilletten og ble født her i Norge – i moderne tid. For jeg kan skrive dette innlegget her og likevel føle meg trygg. Det til tross for at jeg bor i en kommune hvor Den Nordisk Motstandsbevegelsen ønsket å demonstrere under parolen: «Stopp homolobbyen» nå i sommer. Til tross for at jeg bor på et sted hvor hver eneste lyktestople i nabolaget ble dekorert med homofobiske budskap nå nylig. Til tross for at jeg vokste opp på et sted hvor LGBTQ var ansett som styggedom.

 

Nesten daglig må jeg forsvare meg som bifil. Nei, jeg er ikke utro. Nei, jeg ønsker ikke trekant med deg og kona di. Nei, bifile har ikke dobbelt utvalg. Nei, jeg ønsker ikke i pose og sekk. Nei, jeg følger ikke en trend. Nei, jeg er ikke forvirra. Nei, jeg prøver ikke å gjøre meg interessant. Og den klassiske:

 

 

Ahm, fordi det er det som gjør meg bifil, maybe…?

 

 

Jeg forelsker meg i kvinne eller mann, og Ølbrygger´n er tilfeldigvis en mann. Det gjør meg ikke hetrofil; det forandrer ikke at jeg har kvinnelige ekser. Og sånn helt serr, jeg ser jo ikke filmer med Salma Hayek fordi hun er en knakandes god skuespiller.

 

 

Og det er ikke bare til hetrofile jeg må forklare og forsvare legningen min. For å følge LGBTQ-nyheter fra verden over og delta i samtaler og diskusjoner med andre skeive, er jeg medlem på et skeivt nettsted. Og jeg slutter aldri å la meg overraske over hvilke nedlatende holdninger man finner også blant de skeive. Homofile og lesbiske har kjempet sin kamp, og mange vil ikke «blandes borti» bifile, transpersoner, cross-dressere, SMere, feitsjister, polyamorøse etc etc etc. Det har ikke noe med dem å gjøre. De enten forstår det ikke eller vil ikke forstå. Det er ikke det samme som å være homo eller lesbe, det kan rett og slett ikke sammenlignes. Visstnok. Jeg sier ikke at alle homofile og lesbiske har slike meninger, men mange har det. Altfor mange.

 

Homofile menn som disser andre homofile med knekk i håndleddet, fordi sistnevnte visstnok stigmatiserer homofile. Lesbiske som skriver at bifile kan holde seg og utroskapen sin langt unna profilen deres. Bifile kvinner som forteller at de aldri kunne vært i et forhold med en bifil mann pga smittefare blant menn som har sex med menn. Homofile, lesbiske og bifile som er bastante på at det du har mellom beina skal avgjøre kjønnet ditt.

 

«Og hold for all del de perverse lærhomsene unna Pride-paraden vår!!!!»

 

Har det noen sinne slått dem at sadomasochister og fetisjister har gått samme vei og kjempet samme kamp som skeive for aksept og likeverd? At de har kjempet for å friskmeldes fra en psykisk diagnose? SMiL Norge ble opprettet i 1988, og i følge norske psykiatere misjonerte de for et sexliv der ”der vold inngår som en naturlig del” og  ”kjennetegnes av manglende evne til å sette seg inn i andre menneskers følelser.”

 

 

Først i 2010 ble sadomasochisme og fetisjisme offisielt friskmeldt, og  forskning viser at SMere generelt er psykisk friskere enn folk flest; de er mer utadvendte, mer åpne for nye opplevelser, mer pliktoppfyllende, mindre nevrotiske, har lavere følsomhet overfor avvisning og er tryggere i forholdene sine.

 

 

Innboksen min på det skeive nettstedet fylles ironisk opp av hetrofile menn. At noen har fått for seg at lesbepornoen de ser på er reellt «jentesex» (- som de så «søtt» kaller det), får så være. At noen har den oppfatningen at kvinner ikke klarer seg uten menn, kommer man heller ikke unna. Men jeg snakker om flere tusen henvendelser fra menn med slike holdninger. Det er så voldsomme mengder at mange skeive kvinner ikke orker å ha profil der, og de som har profil der velger å stenge muligheten for at menn kontakter dem.

 

Men det stenger dessverre også muligheten for å ha kontakt med skeive menn. Man oppretter profil på et nettsted for mangfold, og ender med å måtte avgrense mangfoldet.

 

 

At jeg er bifil og SMer forteller mye om meg som person, om hvordan jeg lever livet mitt og hvem jeg velger å leve livet mitt sammen med.

 

Men det forteller ikke en damn shit om sexlivet mitt. Det gjør det ikke greit å redusere meg til et sexobjekt. Det gjør det absolutt ikke greit å antyde at jeg er uærlig mot min bedre halvdel – for det kunne jeg ALDRI vært!

 

 

Så ja, jeg og vi er heldige som bor i et land hvor det ikke er kriminielt å elske en av samme kjønn, et land hvor man ikke er ansett som psykisk syk fordi man tenner på bondage, et land hvor man får gifte seg med den man vil, et land hvor Pride er en trygg feiring av mangfoldet i samfunnet vårt

 

Men om du oppriktig mener at Pride har utspilt sin rolle, så foreslår jeg at du tar av deg solbrillene og innser at verden er noe videre enn ditt eget trangsyn.

 

Du trenger ikke heise pride-flagget i hagen din. Du trenger ikke delta i paraden sjøl. Du trenger ikke forholde deg til «homokampen». Du trenger ikke engang forstå hvordan det er mulig å elske en av samme kjønn eller hvordan det er å identifisere seg som noe annet enn det man har mellom beina.

 

Men du kan respektere at ikke alle er helt sånn som deg.

 

At noen er annerledes rokker ikke ved den du er, ditt liv og ditt kjærlighetsforhold.
Du er fortsatt deg – selv om jeg får være meg.
Fact.

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram