Ølfestival og bakstkjerring

Uffa som meg tida flyr! Det er mye som skjer og det er mye jeg vil dele med andre ølbryggerfruer/herrer og ølentusiaster, men så var det dette med å finne tid til å få skrota det ned på bloggen da…

 

Nå har vi jo entret en lysere årstid også, som burde gi flere nyttandes timer pr dag. Men, med vår og sommer følger også en del arbeidsoppgaver man slipper på vinterstid. Gresset her vokser jo fadern meg raskere enn vi rekker å klippe det! Men heldigvis for meg så er det Ølbrygger´ns oppgave.

 

 

Selv har jeg gitt meg i kast med den helvetes ugress-remsa som har irritert meg siden vi flytta inn her. Konklusjonen er at man skal ikke kimse av kantklipperne til 450,- på Jula, for den har gått som ei klokke gjennom halvparten av den et-par-og-tjue-meters-ugress-remsa.

 

 

Den klarer seg altså langt bedre enn frua, som dirrer og skjelver i et par døgn etterpå.

 

Men vi kommer oss vel gjennom siste meterne også, samt hekkeklipping, husvask, beising av terrasegulv og gelender, sette opp gjerde, bygge tak over kjellernedgangen osv osv osv… Noe av jobben blir satt bort til de som er mer kompetente enn oss, for vi er jo to klumser begge to. Sånn sett blir det aldri kjedelig her i heimen. Vi snubler i trapper og knuser både stort og smått, eller så bommer vi totalt. Noe jeg for eksempel gjorde på kontorstolen, av alle ting. For ølbrygger´n (som oppholdt seg i annet rom på det tidspunktet), så hørtes det omtrentlig sånn ut: «Uuuuuuææææ! D-U-N-K!» etterfulgt av total stillhet.

 

 

Men neida. Bortsett fra mindre sjokkskader og et par blåmerker var frua like god. Men nå er jeg jo kanskje ikke kjent for å værra den aller skarpeste kniven i skuffen, noe jeg fikk erfare her en tidlig morgen. Ølbrygger´n hadde kjøpt denne til meg:

 

 

… og jeg tenkte:

 

 

… og satte den i kjøleskapet. Morran etter fant jeg den da jeg rydda etter frokosten, og tenkte at det blir en god kickstart før jeg tar fatt på hjemmekontoret. Den smakte aldeles fortreffelig!

 

 

 

 

Speaking of prosenter, så var det Ølfestival i Fredrikstad i helga.

 

Ølbrygger´n var selvfølgelig på plass begge dagene. Med begge hendene…

 

(Bildet er rappa fra Ølgaarden)

 

Der var også flere andre, ifølge Facebook så var halve vennelista mi der. Deriblant ølbryggerfruebror og ølbryggerfruesvigerinne, som overnattet på Ølbryggerhjemmet Pensjonat.

 

Men ølbryggerfrua derimot, hu holdt seg der kvinnfolk skal holde seg: på kjøkkenet.

 

 

Meeeeen jeg skal helt ærlig innrømme at kjøkkenet har blitt en plass jeg har begynt å trives. Faktisk så er det helst der jeg vil oppholde meg om dagen.

 

Og ja, jeg skal også gledelig innrømme at det er ølbrygginga som har mye av æren for det.

 

 

That´s right… For min innsats på kjøkkenet har ikke akkurat vært stort å skryte av tidligere, bortsett fra å vaske det da. Eller mer korrekt: å vaske opp etter andre som har brukt det til noe fornuftig. Dette handler ikke om at jeg ikke lager mat eller at jeg ikke lager god mat når jeg først vil, men at det rett og slett er noe jeg ikke trives med. Eller trivdes med. Når jeg har bakt eller kokkelert så har det vært preget av utålmodighet; det skal helst gå fort og være over før det har begynt.

 

 

Og når det ikke har gått raskt nok, eller når noe har gått på tverke, så har helvete vært løs.

 

 

Jeg har vært omtrentlig like arg da som når jeg er sulten.

 

 

Men for å stilne sulten, så må man jo lage mat. Så man kan trygt si at det er en ond sirkel.

 

 

Jeg kan skylde det delvis på at jeg ikke har fått med meg noe spesiell kokkeglede fra oppveksten og at jeg delte hjem med en hobbykokk i godt over et tiår. Da det ble slutt, så var jeg helt matforvirra jeg ass, og spiste samme posesuppa tre uker i strekk. Jeg ante verken hvordan jeg skulle handle til kun én person eller hva jeg hadde lyst på, for det hadde jo stort sett bare blitt servert meg de siste årene.

 

 

Bortsett fra de to årene jeg var vegetarianer da.

 

 

Det var helt greit for eksen at jeg avstod fra kjøtt, men da fikk jeg lage maten sjæl. Og det skal dere vite, at jeg har aldri spist så mye smaksrik og variert mat som de årene der. Det kan mine nærmeste gå god for, for de rappa stadig maten min når vi var samlet til middag. Mye av grunnen til det er at alt måtte planlegges, og i planlegging blir det god mat. I stedet for innskrumpa pølser på bensinstasjoner hadde jeg medbrakt; livet på farten som veggies er ikke lett i detta landet her. Eller det var i alle fall ikke det, mulig det har blitt bedre.

 

 

Jeg skal ikke skylde på at det er vanskelig å finne veggies-mat i Skottland, men det var der jeg røk på en smell. En såkallt bacon-smell. Og da smellen først hadde skjedd, så ble det bacon på meg nesten hver dag av mitt 34 dager lange opphold der borte.

 

 

Etter at jeg møtte Ølbrygger´n har det også blitt mye bacon. Men viktige enn bacon (believe it or not) så har jeg fått mer og mer sansen for å svette over grytene. Først og fremst fordi vi begge er glad i mat.

 

 

Second of all fordi vi deler på matlagingen. Og vi liker også godt å kokkelere sammen, noe som gjør det til en hyggeligere opplevelse.

 

 

Ikke det at vi er så voldsomt avanserte i matveien. Vi liker det som er enkelt.

 

 

… og det som er godt i sin enkelhet:

 

 

Og innimellom så gjør vi det viiiirkelig enkelt.

 

 

Men uansett når jeg spør Ølbrygger´n hva han har lyst på til middag, så er svaret:

 

 

Og jeg bare:

 

 

Taco er godt innimellom det altså, men akkurat den arbeidsfordelinga vår på taco er vel noe… ujevn. Den er lagt opp sånn: Han steker kjøttdeig og varmer opp skjell/pita/lefser – og jeg gjør alt det andre. Pluss oppvasken. Får ikke noe kokkeglede av det, vøtt.

 

 

Ellers så liker vi å eksperimentere litt med det vi finner i skapet. Ofte er det da man lager beste maten, når man tar i bruk kreativiten for å lage et dugandes måltid. Omtrentlig som da jeg var veggies – bare med større utvalg.

 

 

Mens andre ganger bommer man totalt, i alle fall ifølge den mest kresne av oss.

 

 

Han er riktignok ikke like kresen i matveien som i ølveien, noe som innimellom fører til diskusjoner her hjemme. Han mener for eksempel at dette er en god frokost:

 

 

Mens jeg mener at ei skål med 90% sukker gjør at energien lander før han i det hele tatt kommer seg på arbeid.

 

 

Derfor er det kanskje greit at det er jeg som smører nista hans, hvis ikke hadde det nok blitt noe stusslig kost før arbeidsdan.

 

 

Og så legger jeg små lapper mellom skivene, for da trur jeg skivene smaker enda bedre.

 

 

Og til gjengjeld får jeg dette til lunsj på hjemmekontoret:

 

 

… og dette til kvelds:

 

 

Så økt matglede her altså. Og etter at jeg begynte å eksperimentere med øl og mesk i mat og bakst, så vil jeg faktisk si at jeg har forelsket meg fullstendig i kjøkkenet.

 

 

Det er gøy å kombinere hans hobby med min nyervervede hobby, og det er gøy å prøve seg frem og smake mye godt underveis. Det er gøy å planlegge og klekke ut nye ideer, og det er gøy å gjøre nytte av det som ellers ville gått til spille.

 

 

Og best av alt: Det er kjekt å mette sultne mager!

 

 

På lørdag tilbringte jeg hele ni timer i strekk på kjøkkenet – og det uten ei eneste sur mine eller den minste lille antydning til stress. Jeg storkosa meg, både meg kokkingen, bakingen – og oppvasken.

 

Og resultatet både mettet og overmettet tre sultne ølfestival-deltakere som ramlet inn her utover kvelden. Og det, dere, det er en følelse som varmer langt inni ølbryggerfruehjertet.

 

 

Utover uka kommer jeg til å dele oppskriftene fra lørdagen, så det er bare å følge med!

 

Kommer på bloggen: Pizzasnurrer med meskemel og kjøttsaus

Kommer på bloggen: Pizzasnurrer med meskekorn og skinke

 

Kommer på bloggen: Cookies med øl, mørk sjokolade og bacon

Kommer på bloggen: Cookies med øl, hvit sjokolade og pistasjnøtter

 

Rekk opp hånda den som gleder seg!

 

— — — — — — — — — — — — — — — —

Følg Ølbryggerfrue på Facebook

Følg Ølbryggerfrue på Instagram