Den mystiske fryseposen

Den har liggi der noen måneder. I fryseren. En pose med noe mystisk oransje innhold.

Like lenge har den vært i tankene mine. For hva er denne oransje greia???

Åssen havna den der?

Hva var det jeg tenkte på da jeg la den der uten å skrive på posen hva den inneholder…?

Tenkte jeg som vanlig at: «Jeg husker da hva dette er, no problemo lizm».

For jeg burde jo forstå by now at jeg aldri husker en damn shit!!!

Men sånn egentlig så har vi ganske god oversikt over fryseboksene våre. Dette fordi min smarte Ølbrygger kom med idéen for et par år siden om at vi skulle lage en fryseliste. Han både laga den, printa den og kjøpte en fin plate å henge den på ved fryseren.

Men etterhvert gikk vi over til noe mer high-tech: Wunderlist.

Wunderlist er en smart app hvor man kan lage og dele lister, og det er jo himmelrik for en liste-elsker som meg!

Og nå har vi både fryselista, handleliste osv samla på ett sted. Så fort én av oss trykker ut eller legger til noe på listene, så får den andre beskjed i appen.

Nå skal det jo sies at vi (les: han) ikke er sånn dritgode på å oppdatere den fryselista…

Noe som betyr at jeg med jevne mellomrom likevel må stikke hue nedi frysen for å rydde og oppdatere.

Vel, bortsett fra den delen som rommer ølgreiene hans da….

Det får´n jaggu holde greie på sjøl!

Men på fredag var det tid for en slik ryddings igjen, for alt var bare kaos igjen på lista og i frysen. Og da kom jeg over denne oransje greia igjen da.

Som bare har liggi der… og venta… og skapt hodebry.

Jadda, jeg har lukta på det – og det lukter kun fryst!

Jadda, jeg har vurdert å tine det opp for å avsløre mysteriet – men tenk om jeg ikke vil ha det der og da…? Tenk om jeg har spart det til noe smart???

Men greia er vel egentlig at:

Jeg vil heller knaske hele skuffa med den frosne humla hans enn å innrømme at jeg…

… har glemt hva jeg sjøl har gjort.

Innerst inne har det vel hele tiden levd et ørlite håp om at det ikke er meg som står bak mysteriet. Kanskje, kanskje, kanskje er det… han! Ah-ha!!!

Men på fredag, da kjente på at jeg ikke orker å tenke på det lenger. Jeg følte rett og slett at jeg – for min egen del – måtte sette en stopper før det gikk for langt, ass…

Så jeg tok den ut av frysen, la den på benken og tenkte at nå, dere, nå skal dette mysteriet oppklares!

Lørdag morgen trippa jeg spent nedover trappa for å sjekke det nå opptina innholdet. For hvert skritt i trappa tenke jeg:

Så med hender som skalv av forventing, så åpna jeg posen.

Sniff, sniff….

Det lukta fortsatt ingenting.

Fant en skje, smakte på det…

Det var krønsja gresskar…

Leftovers av gresskaren han brukte til Halloween!

Som vi skulle spare.

Til en god anledning.

Altså, det ække det at jeg ikke har lyst på pai.

… for pai er noe av det beste jeg veit! Men utfordringen nå, se (-som er langt verre enn å lure på hva en oransje guffe er for noe)…

… det er å få han til å bake den jævla paien før gresskarmosen blir dårlig!

---

Edit, lørdag ettermiddag:

Fløte og paibunn er kjøpt inn.

---

Edit, søndag:

---

Edit, mandag kveld:

Oransje guffe lukta fønky og har havna i søppla… Forslag til hva jeg kan bruke sju og en halv desiliter fløte til????

---

Gi meg en tommel da, vel!