Banansødme
Banansødme.
Han sier det.
Slike ord kommer ut av´n, rett som det er.
Ut av en kar som ser slik ut:
De smaksganene der begynner sterkt å minne om en overkill vinkjenner.
Ha´kke vært ei eneste furu i nærheten av lapskausen min, as.
Og uansett når han skal ta et drag av min:
… så sier´n at den smaker brent.
Alltid.
Om jeg så nettopp har bytta til ny brenner, så:
Eh? Den smaker peanøttsmør.
Når ble peanøtter syrlige???
Og hva er greia med å dra en hel jævla skau inn i kjeften???
Og så merker´n det om ikke ølglasset er skylt minst tre ganger, med kjøkkenkrana på full guffe.
…sier´n.
Hvordan smaker glass, egentlig?
Er glassmaken tropisk?
Røkt?
Den har ikke en anelse deilig banansødme?
No…?
Blir det litt som å si at noe smaker sur ullsokk? For det sier Broder´n alltid. Og jeg har ikke spørt, men jeg undrer… har´n virkelig smakt på sure ulsokker noen gang, og i så fall:
Eller mamma som sier at ting smaker skap. Jeg ser det liksom for meg, at hun gnafser på et svært vitrineskap.
Og noen retter jeg lager, de smaker surt. Men surt er ofte kun et annet ord for:
En ærlig sak det. Men surt? Nei, surt smaker det ikke.
Sitron er surt.
Lime er surt.
Men wok…
Og noen ting gruer´n seg til å smake på.
Som kikerter. Det var så superskeptiskaktig det. Men når han først fikk smakt, så digga´n det.
Helt riktig det, gutten min.
Jeg lagde det akkurat på samme måte som sist.
«Det smaker heeeeelt annerledes!»
Okay da, så brukte jeg kanskje tre saltkorn mindre enn sist. Og det utgjør jo all verdens forskjell for en ølbryggergane.
Fiffig nok så gruer´n seg aldri til å smake en ny øl. Men om den ikke smaker noe godt etter to sup, da tømmes den ut.
Og så må glasset skylles en fjerde og ekstra gang.
Litt sånn symbolsk.
I protest.
Og så må´n ta en ny øl, for å liksom skylle ganen.
Skylle den forrige nedi glemmesvelget.
Døyve det bitre fæle med deilig banansødme.
Og gran.
Og sevje.
Og tropisk frukt.
Han digger:
De er så sterke at tunga hans blir nummen.
Hva er da vitsen?
For når det er så sterkt så smaker det jo ingenting.
Annet enn sterkt.
Og numment.
Kommer smaken «nummen» fra store eikefat som har seilt fra Norge til Australia – og tilbake igjen?
Hva vet jeg… Jeg drikker Zeroh-saft, jeg. Og den har vel kun reist med en trailer fra Sogndal til Frækstad.
Ingen fatlagring der nei.
Ingen banansødme.
Ingen skau.
I motsetning til øl som bærer et hint av tørka frukt.
Tørka, ja.
Ikke fersk.
Ikke sylta.
Ikke safta.
Og noe smaker visstnok brød. Kanskje ikke så merkelig rart, med tanke på hva man faktisk brygger øl av, eller hur? Eller:
Jeg skal gi deg karamell, jeg!
Men i motsetning til vinsmakere, så går jo ølsmakinga rett i vomma. Og blodet. Så etter noen glass så blir smaken noe blørete, vil jeg tro.
Eller jeg veit.
For da jeg skulle servere biffgryte med ølsaus her etter en ølsmaking, da tenkte jeg å tilsette bittebittelitt rørte tyttebær. For sødmens skyld. Men så mista jeg hele halvkilosboksen med tyttebær oppi kjelen.
Men det var det ingen ølbryggerganer som kjente da, gitt. Ikke et eneste lite hint av tyttebærsødme kjente dem.
Verken at den var rørt eller søt.
…, sa dem.
Men jeg tru´kke jeg skal gå på samme tabba når de får servert ølgryta i edru tilstand. For jeg smakte´n sjøl, jeg.
Og helt ærlig:
Og speaking of smak, så er jeg aleine i kveld. Da skal jeg nyte et deilig glass:
… og:
Og vet dere hva den smaker?
Den smaker lørdagskos med bestemor og bestefar.
Den gangen de fortsatt bodde vegg-i-vegg med oss.
Den gangen jeg var liten.
Den gangen grændis var relativt nytt.
Og eksotisk.
Og spennende.
Tenk på det ´a, at såååå lenge sitter smaken i minnet – helt uten å gå i glemmesvelget.
???
Ler og koser meg.
Artig blogg for en som kjenner seg igjen i ølbryggingen!
[…] Smak til med mer krydder etter smak og behov. Selv liker jeg å tilsette ei teskje med tyting (a.k.a. tyttebær) mot slutten, for ekstra sødme. (OBS: Ikke bruk hele boksen med tyting, med mindre du skal servere gryta til en gjeng ølbryggere som har smakt seg gjennom halve ølbryggerlageret sitt. Les mer om hvorfor i ølbryggergane-innlegget mitt). […]