Reisebrev fra Berlin - del 2

Tror det eller ei, men det var faktisk ikke bare øl på planen vår for oppholdet i Berlin. Byen har mye historie, og kontrasten mellom den moderne byen og en mindre lysbetont historie er stor. Begge deler er noe man bør får med seg når man først er der.

Dag to startet med frokostjakt, og sultne, utålmodige mager gjorde at den ble inntatt på:

Hey, er det ferie, så er det ferie. Og det var jo så himla praktisk at den lå rett ved nedgangen til hete-marerittet (a.k.a. U-Bahn), hvor vi skulle i etterkant. Første stopp var Kochstraße og Checkpoint Charlie.

Dem hadde KFC der også, men vi stod over second breakfast.

Istedet titta vi på rester av muren.

… og kjøpte en liten bit av den.

Så bar det ned i hetetuba (a.k.a. U-Bahn) igjen, i retning Brandeburger Tor. «Ser her ja», sier jeg når den åpenbarte seg rett ved utgangen av tuben. «Hva da?», sier Ølbrygger´n og ser rett på serverdigheten.

N´ er søt da.

Vi måtte jo ta en selfie, sånn at n´ husker hvordan Brandenburger Tor ser ut til neste gang da.

Og jeg måtte seff bli fotografert på Platz des 18. März – siden jeg har bursdag den 18. mars.

Og bare for å ha gjort det, så tusla vi de få meterne bort til Reichstagsgebäude. I tilfelle du er like god i tysk som meg, så er det altså det tyske parlamentet.

Og da sa jeg det jeg altså, at nå er det vel på tide med en øl? Egentlig var det en unnskyldning for å kunne bytte sko og hvile beina, men du veit, han var ikke akkurat vond å be.

Og for å dra multitaskinga til nye høyder, så kombinerte vi nyte-øl-og-bytte-sko med å planlegge reiseruten til neste destinasjon. Mitt håp var at vi skulle slippe glohaugen denna gangen (nei, det er faktisk ikke varmere i glohaugen enn på U-Bahn), men den gang ei.

Vi måtte først med U-Bahn, så med S-Bahn og så med enda en U-Bahn. «Og derifra var det ikke langt å gå altså.»

Vel, det hadde jo forsåvidt ikke vært sååååå langt, hadde det ikke vært for at han guida oss i helt motsatt retning et godt stykke først.

Og så begynte det å regne…

Sånn bortsett fra at vi ikke hadde paraply da…

Og så ville den ølen han drakk ut igjen… Så da øya mine fanga en liten plakat hvor det stod at ikke-gjester kunne låne toalettet for noen usle cent, så slo vi til. Men makan til trist sted skal man leite lenge etter, det var den bruneste av brune puber. Mens Ølbrygger´n gjorde sitt fornødne på et uforglemmelig skittent og nedtagga toalett, slo jeg meg ned ved et bord for å studere klientellet. «Sliten» dekker ikke verken interiør, de tre karene som halvsov ved bardisken eller «Gerda» som styrte skuta.

Men Ølbrygger´n fikk i det minste tømt blæra, og med den sure røyklukta fortsatt sviende i nesa kunne vi traske videre i regnet for å finne Berlin Bier Shop. Etter langt om lenge, og lenger enn langt, så fant vi det.

Så da var det bare å ta på seg tålmodighetshatten min igjen da, gitt…

Om de hadde noe interessant øl der?

Om de hadde kortautomat der? Nei.

Hadde Ølbrygger´n tenkt på å ta med seg kontanter?

Hvor lå nærmeste minibank?

Det var ikke anna råd enn å traske ut i regnet igjen, heeeeele veien tilbake til U-Bahn. Deretter var det å traske heeeele veien tilbake igjen til Bier-shoppen. I regnet. Og da var ærlig talt ikke Ølbryggerfrua særlig blid lenger.

Om Ølbrygger´n bestilte taxi for å senke blodtrykket mitt – eller for å slippe å bære halve Bier Shop tilbake tilbake samme ruta én gang til, vites ikke. Men taxi ble det altså tilbake til hotellet. Der ble minibaren tømt – og fyllt opp med dagens fangst.

Men før de kunne nytes, så måtte trommene fylles opp med noe mer vettugt. Jeg rakk knapt å stille spørsmålet «Hva skal vi spise i dag», før slitne føtter fant svaret vegg-i-vegg med hotellet.

Jeg sier aldri nei takk til spareribs. Godt var det også, og vi planla like godt å innta frokosten på samme sted dagen etter. Da smakte det derimot ikke særlig bra. Konklusjon er: dårlig mat smaker bedre etter å ha gått Turmstrasse – Berlin Bier Shop x 3 enn etter en god natts søvn.

Kvelden var ennå ung, så det ble både:

… og:

… og en stopp på:

Men da var vi både slitne og lei, og gikk like godt tilbake til hotellrommet for å nyte dagens smaksprøver. Men siden jeg, som kjent, ikke drikker øl, løp Ølbrygger´n resolutt ut for å hamstre inn noe drikkandes til meg også.

Rolig kveld på hotellrommet med:

… og:

… og en aldri så liten:

… fra roomservice er undervurdert!

Dag 3 starta altså med frokost på gårsdagens middagssted, og denne dagen var vi tre til bords. Ei venninne av frua bor i byen, og tok oss med på en liten guided tour i ekspressfart.

Det kom i det minste noen mer eller mindre snodige bilder ut av det.

Og vi fikk kjøpt både Ampelmann-paraply og Ampelmann-kjøleskapsmagnet. (For de som ikke kjenner til denna Ampelmannen, så er det lyssignalet på overgangsfelt i tidligere Øst-Tyskland).

Deretter ble det trikk videre, før ny lidelse i hetetuba (til Prinzenstraße). Det var litt kronglete å finne destinasjonen vår, men ved hjelp av Google maps og vår lokalkjente venn fant vi Biererei Berlin tilslutt.

Hvis du noen gang har tenkt deg hit, så vær forberedt på et ganske slitent og lite trivelig område. Ifølge den lokalkjente er det ikke beste strøket å oppholde seg i heller. MEN: de hadde mye øl der. Nøgne Ø også, forresten, og da ble til og med Ølbryggerfrua litt stolt.

Nevnte jeg at de hadde en del øl der?

Det ble også one for the road.

Deretter skjedde det noe überspennende, dere. Hold dere fast!

Ølbrygger´n så en BRUN due!

Han ble så oppslukt i det at jeg kunne ikke la være å tenke på da han var hønsepasser for en ølbryggerkompis.

Anywho, klokka tikka og Stone Brewing hadde åpna. Det var bare å kaste seg rundt og komme seg avsted til Alt-Mariendorf igjen (jada, U-Bahn IGJEN). Med den tråkige gåturen friskt i minne, praiet Ølbrygger´n en taxi. Sjåføren overdrev ikke da han svarte «little bit» på spørsmålet om han kunne engelsk. Han hadde mye å si da, så det var bare å smile og le når det virket naturlig og ellers bare se veldig interessert ut i det han hadde å si.

Ny date night. <3 De hadde like mye godt øl, og like mye god mat, som to dager tidligere.

Siden det var både kjøligere og fuktigere (i lufta altså) enn sist, ble deler av kvelden tilbrakt innendørs.

Før vi takket for oss hos Stone denne gangen, så måtte jo Ølbrygger´n få kjøpe med seg litt stæsj. Det ble noen bokser med øl, samt to flasker tappet direkte fra… eh… tappekran (jeg kan´ke sånt ølspråk jeg, as….). I tillegg ble det t-skjorte, hettegenser og skjerf. De hadde forskjellige klær der for både kvinner og menn. (Selv fikk jeg uventet en t-skjorte da vi kom tilbake til hotellet, for den han kjøpte til seg selv hadde DEN utringingen. Det va´kke mye pent…)

Siden vi hadde litt å bære på, så spørte Ølbrygger´n om de kunne bestille en taxi for oss. Jeg skal innrømme at stemninga ikke var helt på topp hos meg på slutten der, for det tok lang tid å tappe det ølet. I tillegg måtte Ølbrygger´n lette på trykket igjen (mellom tapping av øl og betalingen for det), og det tok også sin tid. Jeg var litt bekymra for at den taxien ikke gadd å vente lenger, men prøv å si det til en Ølbrygger i go´form da…

Så da vi endelig kom oss ut på plassen, så var det ingen taxi der. Ølbrygger´n insisterte på at vi skulle gå den i møte, og sjøl tenkte jeg at det kanskje var lurt å vente der vi var i tilfelle taxien ikke kom og de måtte ta en ny telefon. Men det ble til at vi begynte å gå. Og vi gikk. Og vi gikk. Men ingen taxi.

Tilslutt var vi ute på hovedgata, og da var Ølbrygger´n skikkelig:

Så sur var´n at han insisterte på å stå der til det kom en annen taxi forbi som han kunne praie. Det føltes rimelig meningsløst siden det knapt var biler eller folk i nærheten.

Men når Ølbrygger´n har bestemt seg, så har´n bestemt seg. Jeg tør vedde på at han hadde stått der enda, hadde det ikke vært for at jeg tok saken (og ølflaska) i egne hender og begynte å gå. Den største ølflaska lå trygt forvart i min favn som en liten baby, og for hvert skritt tenkte jeg: «Ikke slipp den flaska nå, da er helvete løs».

Det gikk bra det altså, også den biten som han bærte´n sjøl. Overraskende nok, for formen var jo litt så som så egentlig. Faktisk gikk det greit både på U-Bahn og S-Bahn også, og den lille biten til fots frem til hotellet. I dag står de til heder, ære og som et minne i stua.