Reisebrev fra Berlin

Neida, det er virkelig ikke Ølbryggern´s feil at det har tatt såååååå lang tid å skrote ned våre opplevelser i Berlin (bildene landet i dropboxen fem minutter etter at jeg påpekte det i forrige innlegg).

Ei heller er det det at jeg fortsatt er i feriemodus. Det handler mer om at døgnet burde hatt no´n flere timer, sånn at man hadde fått tid til alt man ville. Men mer om det seinere, for nå:

Berlin: There and Back Again – An Ølbryggerfrue Tale.

Dette var ikke min første tur til Berlin, men den første med sjølvaste Ølbrygger´n ved min side. Og det viste seg å bli en annerledes – og enda bedre – tur enn sist. Også denne gangen var det:

som fikk meg/oss trygt på tysk jord, og deretter ble det tog videre inn til Berlin. Og jeg bare nevner det: om det er noen Ølbryggerfruer der ute som noen gang skal ta tog fra Schönefeld, så sørg for å ha mindre enn 50 euro på deg. Ellers kan du risikere å tilbringe de første minuttene av oppholdet med en Ølbrygger i detta humøret:

For først etter å ha stått i kø en goooood stund, fant vi ut at billettautomatene ikke tar sedler over 20 euro. Og med kun en 50-lapp i lomma så var det bare å steppe ut av køen, få tatt ut mindre lapp et sted og deretter stille seg i laaang kø på ny.

Det hjalp vel heller ikke at den tyske jernbanekundeveilederen ikke var av det mest hjelpsomme slaget. Ølbrygger´n er jo jernbanekar sjøl, dog mer vennlig innstilt til de reisende enn sin tyske kollega. Men det ordna seg, og snart suste vi på skinner frem til Alexanderplatz.

Med kofferter på slep og GPS på mobilen, så traska vi i vei mot hotellet. Og vi gikk…

… og vi gikk…

… og vi spurte das:

… om veien. Og så snudde vi…

… og gikk enda litt til…

… og akkurat da humøret var i ferd med å synke til bunns på oss begge, så fant vi jammen meg hotellet!

Radisson Blu Alexanderplatz

Inne i resepsjonen skjønte vi også endelig hvorfor de reklamerte med «sjøutsikt» i innlandet, for der åpenbarte verdens største sylinderakvarie seg.

Eller var det Europas største? Nord-Europas…? Spiller ingen trille, for stort var det! Faktisk var det så stort at det gikk en heis inni sylinderen.

Og mye fisk var det også, for den som er interessert i sånt. Den jeg personlig bet meg mest merke i var denne:

Og det som virkelig fascinerte meg (Monica Geller som jeg er…), var at den tobeinte i akvariet pussa glasset på innsia med en ultraliten svamp. Hvor lang tid tar det tru???

Han ble´kke ferdig så lenge vi var der, i alle fall. Så tenk på det neste gang dere vasker ølbryggerstæsjet deres, kjære Ølbryggere, at det kunne vært langt verre. Dere kunne ha plaska rundt i verdens/Europas/Nord-Europas største sylindertank og pussa glass flere dager i strekk lizm.

Og apropos akvariet, vi valgte selvsagt rom med utsikt mot tanken istedetfor utover.

Utsikten var upåklagelig! Utfordringen med det meldte seg neste morgen however, for det var jo kul umulig å vite hva slags vær det var ute før vi hadde kommet oss ut på gateplan. For Ølbrygger´n er det jo ganske greit, for valget står mellom:

For en rosablogger som meg derimot, så kan det være noe mer utfordrende med dagens outfit seff.

Været var forøvrig ikke helt stabilt den tida vi var der. Ikke at vi klaget altså. Overskyet og småregn var absolutt foretrukket for vår del fremfor stekende sol i storbyen. Men varmt var det lell, spesielt på U-Bahn. Der er det alltid varmt. J***lig varmt! Så varmt at jeg-tru´kke-jeg-holder-ut-til-neste-stasjon-varmt. Faktisk vil jeg fra this day forward erstatte ordet ´varmt´ i mitt vokabulær med:

Men nå vingler jeg fælt fra det ene til det andre her… La oss spole tilbake til ankomst hotellet, en liten fresh up og Ølbrygger´n og Ølbryggerfrua som skulle på oppdagerferd i Berlin.

Rettelse: Ølferd i Berlin (red.anm.)

Berlin Craft Beer Map ble flittig brukt. Det er en side til stor glede for Ølbryggere, og en:

… for Ølbryggerfruer. Og det viste seg at et av ølutsalgene lå i nærheten av Alexanderplatz stasjon, som vi likevel måtte til for å kjøpe Berlin Welcome Card. (Til info koster det 34,5 euro for 4 dager og gjelder på all kollektiv transport, samt at man får rabatter på diverse spisesteder og serverdigheter). Med det i boks, så ble det første ølutsalget første stopp videre på ferden.

Ikke at det var noe særlig til utvalg der, egentlig, men et par flasker ble det jo likevel. Verdt et besøk er det uansett, til og med for den som ikke liker shopping og kjøpesenter. Dem hadde jo tross alt min favorittsjokkis der, som er kul umulig å oppdrive her til lands.

Dumme meg glemte å kjøpe med meg et lass av den før vi dro hjem, men det hadde uansett ikke vært plass i bagasjen (som jo var full av øl…).

Etter formiddagens opplevelser og mange skritt, var det på tide å fylle buken. Det evige spørsmålet: «Hva skal vi spise i dag?» er ikke mindre vanskelig å svare på når man er på ferie enn når man er hjemme, så det er sagt. Så da vi kom til kjente trakter (fra min tidligere tur), så foreslo jeg et spisested jeg tenkte kunne falle i smak. Ølbrygger´n var ikke vond å be når jeg nevnte at øl var sterkt fremtredende der. Og han ble ikke mindre imponert da vi kom inn i lokalet. Her snakker vi ompa ompa og oktoberfest! Dessverre var det ingen:

… der, men kelneren var mer av typen:

Langbord, benker og ompa ompa livemusikk (fugledansen var selveste høydepunktet) satte stemningen, og kelneren i shorts og seler var mer enn passe laid back. Det tok en god stund før han i det hele tatt reagerte på sine nye gjester, og da han først kom til bordet så slengte han seg like godt ned på benken og breia seg utover bordet. Men det var absolutt verdt å vente på, for vi fikk servert både brukbart:

… og mer enn brukbar:

Jada, det er øl i sausen også. Og noe av det beste med Tyskland er sprøstekt løk på det meste som serveres.

(Hvis noen skulle ha lyst til å ta turen dit, så heter stedet Hofbräu München, Berlin.)

Og neste øl var ikke langt unna, selvfølgelig.

Det skal sies at for tre år siden, da vi var nyforelska og ferske i forholdet, så var faktisk Erdinger det eneste ølet Ølbrygger´n drakk. Det har skjedd en del – og sklidd ned en del øl – siden den gang, for å si det mildt.

Og mens vi satt der i sola (ja, den tittet da frem), så var jo spørsmålet hva vi skulle gjøre utover kvelden. Ølbrygger´n kikket på klokka og ymptet forsiktig frempå at «Stone åpner om 15 minutter».

«Er det langt dit da?», spurte jeg.

«Neida», svarte´n. Det var bare en t-banetur unna (Alt-Mariendorf). Og da den var unnagjort, så var det bare en kort gåtur altså. «Fatisk bare opp den gata og så til høyre her sånn.»

«Ja, og så til venstre her og videre oppover.»

«Bare rett frem her nå og rundt hjørnet der oppe.»

«Bare vi får krysset gata her nå, så er det rett rundt svingen her sånn».

«Bare litt til nå…»

Men vi kom da fram tilslutt, og hold dere fast dere: For jeg skal ærlig innrømme at det var en positiv overraskelse på flere måter.

Selv om det hadde vært mye snakk om Stone Brewing før vi dro nedover, så hadde det ikke slått meg at det var de som har den kule logoen.

Dere kjenner jo til mitt noe anstrengte forhold til ølflasker fra før, men boksene og flaskene fra Stone er det faktisk jeg som har tatt vare på og satt på hedershylla. At det gikk meg hus forbi at det var dit vi skulle, har sikkert noe med at «Stone» i forkant av turen hadde druknet i alt annet:

You know how it is…

Og her er altså logoen på veggen utenfor Stone Brewing Berlin. Kunne glatt ha hatt den på husveggen sjøl jeg, as. Lokalet var skikkelig stilig og gjennomført av typen «vi-har-tatt-over-en-gammel-nedlagt-fabrikk-og-blanda-gammelt-med-nytt». Ute var det bord og stoler på en koselig platning, det var stille og rolig der (foruten et trivelig tog som tøffet forbi i ny og ne) og betjeningen var utrolig hyggelige. Faktisk så hyggelige at vi fikk servert gratis mat.

Og ikke nok med det; seinere kom de med de samme rettene én gang til, fordi noen andre hadde bestilt feil. Vi ofret oss selvfølgelig for en god sak.

Vårruller med pulled pork høres kanskje snodig ut, men det er fadern meg noe av det beste jeg har smakt. Spesielt med en dippsaus to die for. Egen cola hadde dem også, samt andre fristelser for en ikke-øldrikkende ølbryggerfrue som meg. Og Ølbrygger´n… jo, han var i paradis.

Og mens han:

… og:

…, så la jeg planer for de neste dagene. Aktuelle steder å besøke ble markert både på bykartet og t-banekartet.

Og Ølbrygger´n bidro mens han tok seg en ny:

Og en til…

… og enda en…

… og stemningen var med det på topp – og vel så det. Dermed gikk den lange spaserturen tilbake til U-Bahn senere på kvelden langt bedre enn turen tidligere på dagen. Ølbrygger´n sjøl var i go´form, og selv var jeg mer fokusert på å holde han på beina enn mine egne såre undersotter.

Alt i alt en vellykket kveld, faktisk såpass vellykket at jeg foreslo å dra tilbake dit seinere under oppholdet. Men den historien får vente til en annen dag, jeg kan jo ikke oppholde dere her på bloggen hele kvelden lizm.